SALG AV NORGE BIT FOR BIT
Grunnloven og konsesjonslovene ble hovedsakelig laget for å sikre norsk styring og eierskap av våre naturressurser, eiendommer og nøkkelbedrifter, og dermed hindre at Norge igjen skulle komme under fremmed kontroll. Dette norske eierskapet har gjort at utbyttet av våre naturressurser er kommet vår egen befolkning til gode. Norske politikere har i mange år endret gamle lover og innført nye lover for å tilrettelegge salg av landet vårt, blant annet ved hjelp av EØS-avtalen. Privatisering og konkurranseutsetting innebærer i dag at våre evigvarende naturressurser, eiendommer og bedrifter er tilsalgs for utlandlandsk kapital. Salget av Norge er allerede godt i gang. Dette kan stoppes ved å melde Norge ut av EØS og gjeninnføre bestemmelser som sikrer norsk eierskap og styring. Men hvordan har så våre politikere klart å tilrettelegge salget av Norge?
Konsesjonslovene
Konsesjonslovene hadde helt siden 1917 sikret norsk kontroll over våre ressurser og eiendommer. Mange av reglene som gjaldt ble fjernet av Gro H. Brundtland og Arbeiderpartiet. Utsalget av Norge startet, og siden 1990 er tusenvis av bedrifter solgt ut av landet med politikernes vitende og vilje. Den Kongelige Mynt på Kongsberg og Freia melkesjokolade er blant de solgte. I EØS er det forbud mot å diskriminere EØS-bedrifter og -borgere når det gjelder omsetning av bedrifter og eiendommer. Dermed er den gamle industrikonsesjonsloven endret, slik at EØS-bedrifter har de samme rettigheter til å kjøpe bedrifter i Norge som norske bedrifter har.
Konsesjonslovene ble også endret for å gi EØS-borgere de samme rettigheter som nordmenn til å kjøpe bolig-, hytte- og landbrukseiendommer i Norge. Konsesjonslovene for bo- og driveplikt hindrer salg av gårdsbruk, skog, fjell, og vannrettigheter ut av landet, men blir undergravet ved at konsesjonsgrensene stadig blir hevet. Nå er arealgrunnlaget på 5 dekar i 1975 blitt utvidet til 100 dekar, slik at mer enn 60000 landbrukseiendommer er blitt konsesjonsfrie og kan selges ut.
Hjemfallsretten
Konsesjonslovene inneholdt klausuler om hjemfallsrett. For å sikre statens eierskap og kontroll over vannkraftproduksjonen, skulle private eiere etter 60 år gi eierskap tilbake til staten. De norske vannkraftressursene utgjør totalt verdier på rundt tusen milliarder kroner – og vannkraft er som vi vet en evigvarende ressurs. Direktør Eivind Reiten i Norsk Hydro (tidligere olje- og energiminister for Senterpartiet) klaget hjemfallsretten inn for overvåkningsorgan ESA. Dette førte til at utenlandske selskaper i dag kan kjøpe opp og eie inntil en tredjedel av offentlige norske vannkraftverk – til evig tid (uten hjemfall).
Vannressursloven
Vannressursloven ble vedtatt i Stortinget i 2001 – mot bare én eneste stemme-(Kystpartiets!). I en dom som ble avsagt i Stavanger tingrett 18.10.07 henviste retten til Vannressursloven da de avsa dommen. Konklusjonen ble at private i hele EØS-området kan ekspropriere fallrettigheter i Norge, og de kan gjøre det direkte fra norske småbønder. Dette vil si at norske småvassdrag nå er lagt åpne for å bli ekspropriert av private selskaper fra hele EU-området Dette er noe helt nytt i forvaltningen av norsk natur. Eier kan hindres i egen utnyttelse av fallrettigheter, fordi store selskaper kan ønske å utnytte disse, også utenlandske selskap. Kapitalkrefter i Norge og EU kan via lovverk tvinge grunneierne til å selge verdifulle vannressurser.
Energiloven
Konsesjonslovene på vannkraft ble laget for å holde vannkraften på norske hender. Vannkraften er så verdifull, da den er evigvarende, billig å produsere og ikke forurensende. Før hadde kraftverkene plikt til å levere strøm til Norges innbyggere til rimelig og regulert pris. Den nye energiloven fra 1991 ble lagt fram av Eivind Reiten og satt i kraft av Gro H. Brundtland. Energiloven kommersialiserte norsk vannkraft, og førte til at vi i dag selger vannkraften vår ut av landet. Strømmen har blitt en salgsvare, ikke et nødvendig gode for innbyggere i verdens nordligste land. Energiloven har blitt en del av EØS-avtalen. Ettersom strømmen er en vare kan vi ikke lenger fylle opp reservemagasinene om sommeren med tanke på kommende vinter. Strømmen til norske forbrukere blir veldig dyr når vi nå må kjøpe strøm på lik linje med alle andre europeere – det vil si til samme høye pris på samme marked. Myten om kraftmangel i Norge stemmer ikke. Vi er selvforsynte og har hatt kraftoverskudd de siste 18 årene. I tillegg forsvinner 10 % av strømmen forsvinner på veg fra Norge til forbrukerstedet i Europa. Dette tilsvarer strømforbruk for 10000 husstander. Utenlandske selskap kan etter hvert overta kraftressursene våre ved at mindre vannfall blir solgt ut av landet, hvilket det allerede finnes flere eksempler på.
Aquakulturloven
Aquakulturloven gir utlendinger disposisjonsrett over viktige deler av våre kyst- og havområder. Staten vil dele kysten og havet i soner. Den som kjøper områdene kan bruke dem til å sette ut krabbe, hummer, fisk eller annen virksomhet. Tradisjonelle rettigheter som fiske, garn- og båtbruk kan dermed bli stanset hvis det forstyrrer den nye virksomheten. Våre politikere vil selge ut bruksretten til kysten og havet, som har vært folks eiendom i uminnelige tider. Svært mange av våre oppdrettsannlegg er solgt ut av landet. Noe av det første Stoltenbergregjeringen gjorde, var å selge statsaksjer i oppdrettsanlegg ut av landet.
Mineralloven
Finner man steiner med metaller i Norge kan man gå til bergmesteren og be om å få vinne ut metallene i det området de er funnet, det er disposisjonsrett (mutningsrett). Til nå har eieren blitt spurt om lov, og utlendinger har ikke kunnet bruke disposisjonsretten. Etter at den nye mineralloven ble vedtatt i juni 2009, kan bedrifter fra hele verden lete etter mineraler uten samtykke fra grunneier. Dersom firmaet og grunneier ikke kommer til enighet om utvinning, kan bedriften få utvinningsrett ved ekspropriasjon. Utenlandske firma vil på denne måten kunne få disposisjonsrett over store fjellområder i Norge. Har man fått disposisjonsretten, har man også kontroll over det aktuelle området. Ingen andre kan foreta seg noe der – ikke engang eieren. Konsekvensen kan bli at store deler av fjellheimen vår kan bli kontrollert av utenlandsk kapital. I Sverige er mineralloven allerede vedtatt. Store deler av arealet i Lappland er etter hvert kontrollert av utenlandske firmaer, noe som skaper betydelige problemer for lokalbefolkningen.
Finnmarksloven
Finnmarksloven ble vedtatt av stortinget i mai 2005. Bare Kystpartiet og Fremskrittspartiet stemte imot. Loven er komplisert. 96 prosent av Finnmark ble tidligere forvaltet av Statskog Statsforetak. Dette arealet ble overført til Finnmarkseiendommen da Finnmarksloven trådte i kraft i 2006. Finnmarkseiendommen er organisert som selskap med privatrettslig karakter. Det er en fare for at hvis dette utvikler seg, kan Finnmarkseiendommen bli leid og solgt ut av landet. Finnmarksloven vil også kunne åpne for en delvis privatisering av villmarksområdene på Finnmarksvidda ved at personer eller grupper av personer kan kreve å få tildelt deler av Finnmarkseiendommen til sin private eie. Dette gjør de ved å vise til paragrafer i Lov om hevd og Læren om alders tids bruk som er utviklet gjennom rettspraksis. Multemyrer, fiskevann og jaktterreng kan komme på private hender, med begrenset adgang for allmennheten. Dersom privatpersoner, familier, bygder, grendelag eller andre mener de har opparbeidet eiendoms- eller bruksrett til landområder i Finnmark gjennom årelang bruk, kan de i fremtiden fremme private eiendomskrav til finnmarkskommisjonen; og dermed ha lov til å selge landområder i Finnmark til utlandet.
Av Kystpartiet 2009
